Periskop

Kraftfullt om nettmobbing

anmeldelse
Mariken Lauvstad
Publisert - 29.01.16

 

Det unge ensemblet i The Krumple Theatre Company har valgt en genial form til det som er et utfordrende, men brennaktuelt tema for alle ungdommer som vokser opp i dag.

Jeg kaster et blikk opp på scenen mens jeg balanserer bortover benkeradene for å finne meg en plass mellom horder av høylytte tenåringer. Det er førpremiere på Do Not Feed the Trolls, en samproduksjon mellom The Krumple Theatre Company, Scenekunst Østfold og Østfold Kulturutvikling på K60 i Fredrikstad. The Krumple Theatre består av fire nyutdannede skuespillere fra USA og Norge innen fysisk teater. Debutforestillingen Go to Sleep, Goddamnit! (2013) fikk mye oppmerksomhet.

Men scenen vekker ikke min nysgjerrighet. Den er naken, bortsett fra en enkel talerstol, hvitt standard scenelys, et projeksjonslerret på høyre side av scenen, og blå scenetepper som henger skrått inn mot scenens midtdel. Og temaet nett-mobbing… Når jeg tenker over det; finnes det overhodet en måte å behandle det temaet på uten en altfor tydelig pedagogisk agenda, eller uten å gå kunstnerisk rett på trynet?

Rundlurt

Ikke før har jeg tenkt tanken ferdig, klakker en liten skikkelse (Oda K. Nyfløtt) inn på scenen. Vi introduseres for en elegant og overstrømmende ung dame som smiler på en selvsikker måte. Med amerikansk hjertelighet presenterer hun seg som den suksessrike, amerikanske bloggeren Lisa Holloway. Det viser seg at vi befinner oss på hennes boksignering. Hun presenterer kort at hun har skrevet bok om sin erfaring med nettmobbing, og får publikum ved å stille en rekke spørsmål om temaet. Alle løfter ungdommene i salen løfter hånda bekreftende på spørsmål etter spørsmål som gjelder tingene de har gjort eller opplevd på nett. Er dette liksom konseptet, tenker jeg, en anelse matt, og kikker diskret på klokka. Det blir siste gangen jeg gjør det i løpet av forestillingen.

[Uten å moralisere, og med humor, intelligens og grensesprengende kreativitet, presenteres publikum for et helstøpt univers – som befinner seg inne i hodet på en stadig mer utmattet og presset tenåringsjente, mener Periskops anmelder. Foto: Kristine L. Andreassen]

Uten å moralisere, og med humor, intelligens og grensesprengende kreativitet, presenteres publikum for et helstøpt univers – som befinner seg inne i hodet på en stadig mer utmattet og presset tenåringsjente, mener Periskops anmelder. Foto: Kristine L. Andreassen

For uten at jeg helt forstår hvorfor, oppstår snart mer og mer uro i salen. Lisa Holloway forsøker å fortsette foredraget uberørt. Det hostes, det nyses og fnises, det sprutes plutselig utover publikum når en brusflaske åpnes på en av de bakerste radene, det fnises intenst. Hva er det som er så morsomt? Herregud, tenker jeg, har ingen fortalt disse ungdommene at man holder kjeft på teater? Hvor er lærerne? Jeg aner en sterk usikkerhet bak Lisa Holloways tannblekede smil. Brått snur jeg meg. Nå får det være nok. «Hysssssj!» hveser jeg surt.

Det sitter en fjott der bak med caps, ytterjakke og en lys parykk som halvveis dekker øynene.

Plutselig skjønner jeg det ungdommene allerede har skjønt. Bråkmakeren, «trollet» i publikum, er selvsagt skuespiller. Fjotten, det er visst meg. Heldigvis er det for mørkt til at noen ser anmelderen rødme.

Et invadert liv

Gradvis slår «trollene» beina under foredraget. Tre bikarakter (Jon Levin, Vincent Vernerie og Jo Even Bjørke) med lange, blonde parykker, kupper rett og slett scenen. Forestillingen, som startet realistisk, tar en mer og mer absurd vending. Anne herses med av de tre, som dukker opp i stadig nye forkledninger. Det blå og uspennende sceneteppet viser seg å ha et sinnrikt antall gliper hvor ubehagelige overraskelser popper fram i ett sett. Hver gang noe dukker fram gjennom teppet, høres lyder av typen som ofte hører med pop-up-meldinger på nett. Omgivelsene manipuleres konstant. Den fortumlete Anne må forholde seg til de merkeligste ting, som at en vennlig arm plutselig rekker henne en delikat, rosa gaveeske. Hun løfter av lokket, og under er det ingenting annet enn en hånd som viser et fuck you-tegn. Salen ler, slik man ler når noen lures eller drites ut på nett. Det går fort, det er morsomt, vulgært og slemt. Man får følelsen av at alt kan skje, Anne kan aldri vite hva som kommer ut av de ubehagelige veggene. Hetsen eskalerer, publikum ler, til Anne kollapser fullstendig og det blir dørgende stille. I neste scene ser vi de blå sceneteppene trekkes et stykke fra hverandre, og vi kikker inn i et rosa jenterom, hvor vi møter en Anne uten maske, som nærmest er fengslet alene på sitt eget rom, eller i sitt eget hode, om du vil.

Det vi egentlig ser er ei jente hvis fasade plukkes fra hverandre litt etter litt, og kampen hun kjemper for å kunne opprettholde sin sosiale status. Dynamikken forsterker ytterpunktene; en gradvis tiltakende intensitet skaper bare en enda større motsetning til stillheten når Anne plutselig sitter forlatt og alene på jenterommet. Kontrasten mellom fasaden og det egentlige jeg-et blir tilsvarende tydelig. Når Anne skraper seg opp av sengen og samler seg til en ensom og halvhjertet catwalk på jenterommets lille, hvite gulvteppe, sier metaforen mye mer enn handlingen alene, fordi det hele er dramaturgisk svært godt sydd sammen.

Anne bruker store deler av tiden sin på å forsøke å imponere sine «likere» på nettet gjennom en stadig mer krampaktig og kunstig iscenesettelse fra jenterommet. Den fysiske og digitale virkelighet glir over i hverandre. Hver gang Anne presterer noe foran webcamera eller på Instagram – gjerne noe helt absurd hun kommer på i øyeblikket, som å gurgle vann mens hun smyger seg gjennom en rockering – genererer det en belønning i form av en ny gaveeske som sendes ut gjennom sceneteppet. Denne desperate aktiviteten får på en sterk måte fram både det triste og komiske i Annes bekreftelsesavhengighet.

Narsissismens tomhet

Det er nemlig framfor alt kompaniets evne til å finne visuelle, kraftfulle og talende bilder der mange andre ville lent seg til tekst, som gjør denne forestillingen så annerledes og vellykket. Konseptet sitter som et skudd, og universet – hodet til Anne – er troverdig som et sted man ikke vil være. Forestillingen moraliserer aldri, men får likevel fram hulheten i vår tids narsissisme, det utmattende i den konstante selv-iscenesettelsen, og ikke minst feigheten i å skjule seg bak en skjerm mens netthets blir en kompensasjon for alt det man ikke får til i sitt virkelige liv. Det blir så tydelig hvor fanget Anne er, når nettrollene raserer rommet hennes mens hun sover, og latteren over alle de ondskapsfulle sprellene de finner på, setter seg godt fast i halsen min som publikummer.

Logikk i det uventede

Etter hvert som bildene avløser hverandre, blir jeg mer og mer fascinert av det unge kompaniets stilsikre signatur. Alle fire er utdannet fra École Internationale de Théâtre Jacques Lecoq. De har sterke fysiske kvaliteter, og er dyktige på å kommunisere gjennom et fysisk formspråk. Men hvordan i all verden har de fire klart å regissere denne forestillingen i fellesskap, noe de aller færreste får til med et vellykket resultat? Man vet aldri hva som er deres neste trekk, hvilken visuelle idé som skjuler seg bak neste sving. Av en eller annen grunn fungerer de merkeligste bilder godt, som når teppene glir fra hverandre mot slutten av stykket, og en mørk tåkeskog avsløres. I skogen er nattsvarte grantrær pyntet med Instagram-bilder, og parykkbefengte, zombieliknende nettroll triller langsomt rundt mellom dem i kontorstoler, mens de knatrer som hypnotisert på løse tastaturer. Ingenting henger på greip og alt gir mening. Som når Anne plutselig hører fjern, drønnende applaus fra baksiden av det blå sceneteppet, og det sterke lyset som flommer ut lar oss vite at hun kikker rett ut til sin enorme følgerskare.

Det er et privilegium å glemme at man er på jobb mens penn og notatblokk får hvile. Do not feed the Trolls er ingen lytefri forestilling. Den kan absolutt ha godt av å strammes opp; noen scener er utvilsomt for lange. Men samtidig er den usedvanlig vital og kraftfull, og tydeligvis laget av en gjeng som tar arbeidet sitt med største alvor og har ørene tett på bakken. De er unge selv, og etter temperaturen i salen å dømme, treffer de spikeren midt på hodet. Se opp for The Krumple Theatre Company. Dette er et kompani av internasjonal størrelse.